Kunnskap uten Medium?

Introduksjon
Medier er noe vi som mennesker umulig kan komme bort ifra. Hvordan vi kommunisere med,
oppfatter, og påvirker virkeligheten er noe som gjøres via en eller annen form for media. Det
kan være en mobiltelefon, en datamaskin eller kanskje noe som enkelt som et skriveredskap
som en blyant.

I min oppgave vil jeg se på medieforskning og da spesifikt på metoden mediearkeologi.

Hvordan har denne metoden blitt oppfattet av medievitere, og hvordan oppstod
mediearkeologi? I den forbindelse blir jeg å trekke et par tråder tilbake til Michel Foucaults
«kunnskapsarkeologi», og forsøke å se på hvordan Foucaults oppfatning av arkeologi, diskurs
og arkiv har blitt tatt i bruk i mediearkeologi, og hvordan disse begrepene har blitt omarbeidet
i medialt henseende.

Foucaults «Kunnskapsarkeologi»
Når man tenker på ordet arkeologi, vil nok de fleste få et bilde av en forsker som nøye og
omhyggelig graver opp levninger eller ruiner fra fortidens mennesker. For Michel Foucault,
var dette et begrep som ville bli sentralt for hans måte å se på historien, men fra et helt annet
ståsted. Men for å forstå hva Foucault mente med «Kunnskapsarkeologi», så må vi først
begripe hans tanker omkring to andre sentrale begrep.

Foucault skrev mye om det han kalte for «diskurs». Sturken & Cartwright (2009, s. 439)
velger å først si litt generelt om begrepet, som den organiserte prosessen for å drøfte noe
spesifikt. For Foucault var diskurs også et sett med fakta, kunnskap, og informasjon som
definerte, men også begrenset, hva som kunne sies om et gitt tema. For å ta det et steg videre
er diskurs de skjulte betingelsene som bestemmer og regulerer, innenfor en gitt tidsperiode,
hvordan virkeligheten kan beskrives.

Det neste begrepet som må forstås, er arkivet. De fleste vil nok se for seg store hyller med
flere tusen bøker, tekstruller og alt annet av dokumenter. Snickars (2005, s. 16) ser på arkivet
som en plass som regulerer et fellesskaps minne, og skaper orden ut av kaos. I tillegg
poengterer Eliassen (udatert) at et arkiv «forbinder nasjonens nåtid med dens fortid». Dette
var hvor Foucault gjorde store deler av sin jobb som arkeolog.
Og for Foucault var hans form for arkeologi, kunnskapsarkeologi, en måte å få satt lys på
diskurs gjennom dype dykk inn i arkivet. Gutting (2005, s. 33) forklarer at for Foucault var
det ikke viktig hva som foregikk i hodene til vitenskapsmenn eller filosofer, men de
underliggende strukturene som ga kontekst til deres måte å tenke på. Med andre ord var det
ikke Darwin som var av interesse, men hva som muliggjorde Darwins måte å tenke på som
var fokus i kunnskapsarkeologi.

Hva med Media?

En av kritikkene av Foucaults kunnskapsarkeologi var at det var medialt begrenset, og dette er
noe som Eliassen (2010, s. 320) poengterer, Foucaults bilde av arkivet var, enkelt og greit,
biblioteket. Dette fordi Foucaults så på arkivet som en plass som var fortrinnsvis tekstbasert.
Det var, som Snickars (2005, s. 16) stadfester, sjelden at Foucault jobbet med audiovisuelle
kilder, da hans diskursanalyser stanser rundt andre halvdel av det 19. århundret, når andre
medier som fotografi og lydopptak begynte å forekomme på arkivene.

Friedrich Kittler var en sentral figur i videreutviklingen av kunnskapsarkeologien, som

Eliassen (2010, s. 319) påpeker ikke uten grunn kan sies å ha blitt påvirket av Foucaults
tanker når man ser på den engelske tittelen på en av hans bøker, Discourse Networks
1800/1900, og la til hans egne tanker om medieteori for å komme frem til det vi nå kaller for
«mediearkeologi». Eliassen (2010, s. 319) forklarer at Kittler så på medienes funksjoner som
en grunnleggende betingelse for hvordan de historiske a priori påvirker diskurser.

Et viktig punkt, som Eliassen (2010, s. 319) nevner, for Kittler var at i tillegg til Foucaults
ideer om hva som begrenset og dikterte en tidsperiodes tanker og artikulasjoner, så måtte det
også komme frem at de medieteknologiske betingelsene la til sitt preg. Teknologier som
telefon, film og internett har ført til store endringer i hvordan vi som mennesker
kommunisere, og ikke minst hvordan vi tenker. Snickars (2005, s. 16) understreker at vi har
sett at medier har vært med på å forme diskurser, og at skriften i seg selv er et medium, til
tross for at det kan virke som Foucault glemte dette. Og nettopp Foucaults valg av å se bort
ifra, eller manglende refleksjon over, de diskursive systemenes medialitet er en av de viktigste
årsaken til dannelsen av «mediearkeologi» som en egen disiplin.

Mens, ifølge Snickars (2005, s. 14), Foucault hovedsakelig forsket i stor grad ved å
sammenligne historiske teksters utsagn og påstander, og deretter sammenligne disse med
andre dokumenter for å se hvordan de skilte seg over tid, vil en mediearkeolog være
interessert i hvordan et mediums historie has blitt formet, påvirket og transformert av andre
medier. Et eksempel på nøyaktig dette som Snickars (2005, s. 14) presenterer, er Thomas
Elsaessers analyser av filmens historie, og hvordan det er vanskelig, om ikke nærmest umulig,
å forstå lydfilmens framvekst uten å ta høyde for grammofonindustrien og radiomediet.

Avslutning
Som vi har sett er det en god del av Foucaults metoder og teorier omkring kunnskapsarkeologi
som lever videre i en litt nyere form, nemlig mediearkeologi. I en verden som er så integrert i
mangfoldige medier, og da spesielt massemedier, er det mye kunnskap som kan graves frem
ved hjelp av hans metoder. Selv om mange medieteoretikere har stilt seg kritisk til Foucaults
manglende fokus på mediers påvirkning på diskurs så er det likevel viktig å påpeke at han
likevel var en verdifull inspirasjonskilde for hvordan mediearkeologer som for eksempel
Thomas Elsaesser, Friedrich Kittler og Wolfgang Ernst arbeidet med deres materiale. (se
f.eks. Eliassen, 2010; Snickars, 2005)

Jeg er ikke den første (se f.eks. Snickars, 2005, s. 16) som ser en likhet mellom Kittlers ideer
og Nietzsches velkjente sitat som sier at skriveredskapene påvirker, og tar del i, våre tanker.
Og nettopp dette er kritikernes viktigste oppgjør med Foucaults kunnskapsarkeologi.

Noe som det kunne ha vært mulig å ha fokusert mer på er Foucaults og Kittlers tanker og
resonnementer omkring hermeneutikken. Eliassen (2010, s. 312-314) kommer inn på Kittlers
forhold til hermeneutikken i deler av sin tekst «Mediene bestemmer vår situasjon: Friedrich
Kittlers historiske medieontologi», og det kunne vært av interesse og jobbet nærmere med
dette opp imot Foucault også.
Referanseliste
Cartwright, L., & Sturken, M. (2009). Practices of Looking: An Introduction to Visual
Culture (2.utg.). Oxford: Oxford University Press.
Eliassen, K. O. (2010).’Mediene bestemmer vår situasjon’: Friedrich Kittlers historiske
medieontologi. Agora, 4, 311-326.
Eliassen, K. O. (udatert). Arkivet og heterotopien. [Blogginnlegg]. Hentet 09.11.2017 fra
http://b-post.no/11/knut-ove-eliassen-arkivet-og-heterotopien
Gutting, G. (2005). Foucault: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press.
Snickars, P. (2005). Arkivet – ett medium? Arkiv, samhälle och forskning, 2, 10-19.